Sinikka Langeland er sanger, kantelespiller og komponist bosatt i Finnskogen, Norge

Takket være sin bemerkelsesverdige vokal- og konsertkanteleteknike har hun blitt beskrevet som å høres ut som et helt orkester på egen hånd. Hun innspiller nå sine egne komposisjoner for det legendariske plateselskapet ECM.

Hun ble født i Kirkenær i Sørøst-Norge i 1961, og studerte piano, gitar og samtidsfolkemusikk. I 1981 oppdaget hun instrumentet kantele, som skulle bli hennes fremste musikalske interesse ved siden av sangen. På 1980-tallet viet hun seg også til teaterarbeid og studier ved Ecole Jacques Lecoq i Paris, på jakt etter nye tilnærminger til å utvikle sin kreativitet. Dette førte henne tilbake til musikken og studier i musikkvitennskap ved Universitetet i Oslo, hvor hun tok sin grad i 1992. Deretter kastet hun seg inn i et omfattende forskningsprosjekt for å lete gjennom arkiver etter gamle sanger og musikk fra Finnskogen. Samarbeid med andre folkemusikere, musikere og produsenter var en svært fruktbar del av dette arbeidet, og blant disse var Ove Berg den viktigste – lydtekniker og produsent for plateselskapet Nordic Sound. Ove Bergs fremragende opptak i Grue kirke av Sinikka som synger middelalderballader, “Strengen var af røde guld” og “Lille Rosa”, utgitt av Grappa Musikkforlag, ble begge nominert til Spellemannspris.

Sinikkas sanger handler ofte om forholdet mellom mennesker og natur. Med sin første solo-CD i 1994, “Langt innpå skoga”, innledet hun et tiårig samarbeid med Helge Westbye fra Grappa Musikkforlag. Hun fulgte opp med “Har du lyttet til elvene om natta” i 1996, med nyskrevet musikk til dikt av tømmerhogger Hans Børli. I 1996 mottok hun to priser: Finnskogprisen og Vardenprisen.

Mellom turneer vender Sinikka tilbake til sitt kjære Finnskogen. Finnskogen ble befolket av skogfinnene på 1600-tallet, en gruppe som i dag har fått status som nasjonal minoritet i Norge. Sinikkas finske røtter stammer fra moren, som innvandret til Norge fra Karelen. Finnskogen er rik på myter, vakker natur og dyreliv, og dette, kombinert med tilstedeværelsen av et miljø som arbeider aktivt for å fremme kunst og kultur, bidro til hennes beslutning om å bosette seg i Svullrya i 1992. Det finske språket lever ikke lenger i området, men de gamle runesangene bevarer dialekten og den forunderlige poesien som er forankret i en gammel shamanistisk skogkultur. Hennes besluttsomhet om å blåse liv i runesangene resulterte i boken “Karhun Emuu” og CD-ene “Tirun lirun” og “Runoja”. Tore Hansens malerier og illustrasjoner til hennes bøker og CD-er utgjør et kraftfullt bidrag fra en av Norges mest høyt ansette kunstnere, som også bor i Finnskogen. Sinikka ble tildelt Edvardprisen for “Runoja” og den norsk-finske kulturprisen i 2003 sammen med Ove Berg. I 2010 fikk hun Rolf Gammleng-prisen og i 2012 den svært prestisjefylte Sibeliusprisen.

Runesangene inneholder noen kristne elementer, men etter å ha funnet folkelige varianter av Kyrier samt flere gamle varianter av salmer, har Sinikka tatt på seg utfordringen med å utforske utviklingen av de gamle salmene i norsk folkesangtradisjon sammenlignet med J. S. Bachs orgelkoralarrangementer fra de samme kildene. Dette prosjektet resulterte i fire innspillinger og en rekke konserter i både store og små kirker i Norge, Polen, Russland, Holland og Belgia, sammen med organisten Kåre Nordstoga og bratsjisten Lars Anders Tomter.

I Sinikkas ungdomsår var nabobyen Kongsvinger hjemsted for en stor musikk-festival. Hun var selv leder av en folkemusikklubb kalt “Den vesle svarte Æljen” og reiste rundt og spilte sangene sine. Kongsvingerfestivalen gav henne en av de første scenene hun opptrådte på, og lot henne også høre dyktige jazzmusikere som Jan Garbarek, Radka Toneff og Arild Andersen. Hun begynte å sette musikk til Hans Børlis dikt, og fremfører fortsatt noen av dem med nye arrangementer.

Tradisjon

Sinikka Langelands sanger handler ofte om forholdet mellom mennesker og natur slik det kommer til uttrykk i tradisjonell og moderne poesi. Hun bor i Finnskogen, 120 km nord for Oslo nær grensen til Sverige. Finnskogen – “den finske skogen” – ble befolket av skogfinner på 1700-tallet og har i dag status som nasjonal minoritet i Norge.

Sangstil

Sinikkas sangstil bærer preg av både runesanger og kveiding (tradisjonell sangteknikk), samtidig som hun har en individualisme som gjør henne i stand til å formidle sitt eget særegne uttrykk.

Kantelen

Kantelen er et strengeinstrument som spilles i områder der finsk-ugriske språk tales. Sinikka spiller en konsert-kantele med 39 strenger. Den er bygget av Hannu Koistinen og kan stemmes i alle tonearter, med mange muligheter over sine 5 oktaver. Den eldste typen kantele har 5 strenger, og femtonemelodiene varieres gjennom improvisasjon. Sinikka eksperimenterer også med en elektrisk kantele. Sangen og kantelespillingen utfyller hverandre, og hun har ofte blitt beskrevet som om hun synger gjennom instrumentet sitt.